Killing fields

Årene 1975-1979 var Kambodsja under et grusomt diktatur ledet av Pol Pot og Røde Khmer. Hele befolkningen ble tvunget til å jobbe på landet 12-15 timer til dagen. Hvis man av en eller annen grunn ikke klarte å jobbe ble man henrettet. Alle med utdannelse ble torturert og drept. Man kunne bli fengslet hvis man hadde for myke hender. Fengsel var lik døden. 

I Kambodsja er det over 300 dødsmarker, og vi var på en like utenfor Phnom Penh. Vi gikk forbi massegraver mens vi hørte historier fra overlevende. 

På under fire år ble nesten tre millioner mennesker drept. Pol Pot døde i husarrest i 1998. Den dag i dag er det rettsaker for å dømme ledere fra denne perioden. 

Jeg fatter ikke hvordan det er mulig å være så ubeskrivelig ond. Dette har virkelig gjort inntrykk. Man kan jo lure på hvor i verden skjer dette i dag?

Siem Reap, Angkor Wat og Kratie

Vi tok bussen til Siem Reap natt til torsdag. Setene fungerte som senger, og da Tina fikk en stirrende eldre mann ved siden av seg, hoppet hun over til min og Thekla sin "dobbeltseng". Tett i tett følte vi oss tryggere, og litt søvn ble det på oss. 

Siden vi var framme tidlig på morgenen kunne vi utnytte hele dagen. Vi reiste til noen flytende landsbyer. Noen bodde i hus som fløyt på bambuspåler, mens andre bodde i båter. Vi ble møtt av små barn som ville at vi skulle betale en dollar for å holde slangene de hadde rundt halsen. Det ble ingen sponsing fra oss her. Vi sponset derimot en skole som var for foreldreløse barn med 50 kg. ris og noe vann. 

På ettermiddagen gikk vi rundt for å utforske byen vi nå var kommet frem til. Massasjetilbudene stod i kø og mange var interesserte i at vi skulle legge igjen litt cash på restaurantene. Vi gikk for pedikyr hos mr. Fish, hadde sushi til middag og en skuffende is til dessert (i Vietnam var isen fantastisk). 

Vi stod opp tidlig neste morgen (kl. 04.00) for å se soloppgangen ved Angkor Wat. Det var overskyet, men det var allikevel verdt å stå opp tidlig for. Vi gikk rundt i ruinene til forskjellige templer, så noen munker og knipsa bilder. Det kuleste tempelet var det som var inngrodd i en skog. Man så hvordan trærne slynger seg rundt murene. 

Thekla ønsket en dag nr. to i templene, da hun har drømt om å reise hit siden hun var 13 år. Jeg og Tina var mettet på ruiner, så vi leide oss sykler og syklet ut til landsbygda. På veien møtte vi mange nysgjerrige blikk (kanskje ikke så rart siden vi lyser opp veien med våre lyse hudtoner), og mange søte barn som vinket og sa "hello". Dette var forøvrig den siste dagen Tina hadde med oss på denne turen. 

Nok en gang stod vi opp før hanen galte og vi var klare for nok en busstur. Denne gangen var det Kratie som var siste stopp. Her var vi bare et lite døgn. Vi så på solnedgangen over Mekongelva, og vi var på båttur og så delfiner. Etter litt fram og tilbake bestemte vi oss for å reise videre til Phnom Penh. 

P.S. Vi har smakt krokodille og kenguru. 

Ho Chi Minh City

Siste stopp i Vietnam var byen som er oppkalt etter landets store helt, Ho Chi Minh. Her var Vietnamkrigen det store temaet. Jeg og Thekla reiste til Cu Chi-tunnelene utenfor byen. Disse har blitt utvidet for turistene, men jeg må innrømme at 1 m. i høyden og 80 cm. i bredden ikke var kjempestort. I tillegg fikk vi sett ulike feller laget av bambus vietnameserene brukte, da de ikke hadde like mye våpen som amerikanerene. 

Videre gikk turen til krigsmuseum. Her fikk vi sett mange bilder tatt av journalister under krigen, og vi lærte mye om Agent Orange- planen som skulle fjerne all vegetasjon i store deler av landet. Historier fra denne delen av krigen var det som gjorde mest inntrykk på oss. 

Alt handlet ikke om krig. Vi møtte tre andre nordmenn vi visste var ute og reiste og fordypet oss mer i den vietnamesiske kulturen. Hele byen er full av karaokebarer, og dette måtte selvfølgelig testes ut. Veldig harry, men veldig gøy. 

Siste kvelden reiste vi på mopedtur med noen som kaller seg Tiger Tours. Vi ble vist rundt i byen, og vi fikk prøve å lage ferske vårruller fra bunnen av. En veldig fin måte å se byen på, og det var noen herlige jenter som kjørte oss rundt. 

Hoi An

Det fine med viatnamesere er at de kan hjelpe deg med absolutt alt. Spør du etter veien, viser de vei. Spør du om de kan ordne noe får du alltid OK til svar. Spør du etter anbefalinger er de alltid svært behjelpelige. De forstår rett og slett hva du mener- alltid. Og de sier aldri nei. 

Dessverre blir du ikke alltid ledet rett vei. Et eksempel er her om dagen da vi skulle sykle til stranden. Turen skulle ta ca. et kvarter. Vi spurte flere lokale etter veien, og vi ble sendt hit og dit og fram og tilbake. Til slutt måtte vi bare spørre en annen turist, og da fant vi fram med en gang. Etter over en time på sykkelen var vi gjennomvåte av svette, tørste og solbrente på lårene. Det var fantastisk godt å kjøle seg ned i sjøen. Vi ble iallfall godt kjent med byen. 

Vi tilbragte fire dager i Hoi An, en by vi ble svært glade i. Her kunne vi virkelig vært et par dager ekstra, men pga. tiden måtte vi bare reise videre. Med over 700 skredderbutikker sa det seg selv at vi måtte sy oss noen klær. Jeg endte opp med tre kjoler til bruk i ulike anledninger. I tillegg var det et stort marked hvor jeg fikk bruk for mine pruteferdigheter (som jeg ikke har). Øvelse gjør mester, og jeg har satt ny personlig rekord i denne øvelsen. 

Vi avsluttet disse dagene med snorkletur til Cham Islands. Vi så flotte koraller og ulike fisker i forskjellige farger. Samtlige av oss så ut som hummere på ryggen etter denne dagen. 

I tillegg har vi spist fantastisk god mat med enda bedre desserter. Vi har lært hvordan vi skal krysse gaten uten å bli påkjørt av scootere. Vi har fått full kroppsmassasje nesten gratis. Vi har smakt dagsbrygget øl. Vi har kjørt sykkeltaxi, og vi fikk besøke en mann i sitt hjem som fortalte oss om historiske og religiøse begivenheter. 

Sapa

Fra Halong Bay gikk turen videre til nord i Vietnam, Sapa. Her var det trekking i fjellene som stod på programmet til Tina, Stine og meg. Vi tok natt-toget (som så ut til å være fra krigen), men helt utsovne ble vi ikke da det humpet og skranglet ganske mye. 

Vel fremme i Sapa møtte vi guiden vår, en hyggelig dame som heter Sem. Hun er 26 år, og har vært gift i tre år. I disse landsbyene er det vanlig å gifte seg når man er 16, og folk på vår alder har mange barn. Sem har ingen barn, men hun er gravid. Da jeg gratulerte henne sa hun at hun ikke var så glad, for hun var veldig dårlig, og etterhvert vil det bli tungt og gå. 

Vi ble kjent med flere kvinner på veien. Mennene var hjemme og passet barn og jobbet på rismarkene. Det var bare kvinner som lærte engelsk, derfor var det de som var guider. 

Grunnen til at vi ville på denne turen var den fantastiske naturen vi har sett bilder av. Milevis med grønn og frodig utsikt, risplantasjer og høye fjell. Ubeskrivelig! Vi måtte holde konsentrasjonen oppe, da "veiene" var veldig gjørmete og glatte. 

På kvelden kom vi fram til en familie vi skulle sove hos. Jeg og Tina prøvde å lære litt av det lokale språket, som var kjempevanskelig. Vanligvis når en reiser kan en enkle ord som ja, nei og takk. Men her har vi ingen bakgrunn. 

Overalt hvor vi gikk kom det små barn (og noen voksne) som ville selge oss armbånd, vesker og klær. "By one from me" ble bedende hørt mer enn et par ganger. 

Vi avsluttet turen med 45 minutters fotmassasje for 35 kr. Digg! Nå går turen tilbake til Hanoi hvor vi skal plukke opp Thekla før vi reiser videre til Hoian:)

Halong Bay

Vi stod opp kl. sju fredags morgen for å reise på båttur i Halong Bay, som er et av verdens 7 nye underverk. Vi hadde bestilt to netter og vi så fram til krystallklart vann, grotteturer og kajakkpadling. Da vi kom frem fikk vi oppleve forsøplet vann, køgåing i grottene og en haug med turister rundt i kanoer. Der og da angret vi på at vi hadde bestilt en tredagers-tur. Heldigvis ble dette snudd dagen etter. En liten båt kom og plukket opp oss fire og vi ble kjørt til nærheten av en nasjonalpark. Her fikk vi virkelig sett hvor fint det var i denne bukten med små grønne øyer stikkende opp over alt. Vi padlet i grotter og badet mye. Og det beste av alt - vi var så og si helt for oss selv. Guiden vår, som så ut som en 12-åring, var en spøkefull type som likte å le av sine egne vitser. På slutten av dagen tok han oss med på et perlemuseum, der vi fikk se hvordan de lager perler fra østersene. 

Alt i alt er vi meget fornøyde med starten av turen:)